Nå er det utrolig lenge siden jeg har skrevet noen oppdateringer, så det er vel på tide.
Det har vært ganske turbulent rundt oss de siste ukene, men det begynner vi jo egentlig å bli vant til. Kan ikke si så mye om hva det dreier seg om  her inne, men kan fortelle at vi fortsatt ikke er inne i huset. Det betyr at vi bor hos Lucie enda, og dette begynner å bli veldig slitsomt. Det fungerer greit nok om sommeren, men nå blir det for mye innesitting, og da blir det trangt.

Det mest spennende var å komme hjem fra Radiumen og begynne hverdagen etter høydosekuren. Steinar var jo sliten, men viste også tegn til å ha en utrolig stigning på formkurven. Matlysten var heller dårlig, men det var jo helt som forventet. Maten smakte rett og slett ikke godt.
Hadde regnet med at han skulle hvile veldig mye, men det også forbauset oss. For det var ikke ofte vi så Steinar ligge på sofaen, og i dag er dt så og si aldri. Til det er han vel for sta og rastløs. 🙂

Tirsdag 4 november var vi inne på Radiumen og tok en del prøver. Startet med å gå inn til røntgen og hente kontrast han skulle drikke, og så satt vi oss og ventet på lab for å ta blodprøver.
Der møtte vi Turid og mannen, (som var på isolat samtidig med Steinar), og hun var også inne til kontroll. Og formen hennes var også stigende. Det var hyggelig å se.
Blodprøvene var tatt, og vi begynnte å lure på hvor Anne Britt var. Hun skulle jo også inn den dagen for å ta MR. Vi satt oss inn på røntgen igjen, og så var det inn på ett annet venterom for å få satt inn kanyle til kontrast.Når Steinar forsvant inn der, gikk jeg for å se om jeg fant Anne Britt. Og det gjorde jeg. I Narvesen. Kjempekos og se henne igjen. Vi gikk og satt oss i 3 etg, og jeg sendte mld til Steinar om at han skulle komme dit når han var ferdig. Der ble vi til kl 11.00. Da var det go`kleming på gang, og så gikk Steinar og jeg opp i 9 etg for å spise litt. Lunsjen var forsinket, så det ble litt stress før timen på benmarg, men vi rakk det akkurat. 
Steinar grudde seg veldig, og det kan jeg skjønne. Sist gang det ble tatt var det vedlig vondt. 
Legen lovet å være forsiktig, og han var også det. Men Steinar reagerer veldig på smerte for tiden, så selv om han fikk masse bedøvelse, så hjalp det ikke. Han var utrolig letta når det var over. 
Så bestilte vi drosje, og satt oss og ventet. Mens vi satt der kom Tove og mannen. Hun var også på isolat samtidig med Steinar. Og hun var også inne til kontroll. 
Vi var hjemme ved 13 tiden, og da var vi ganske slitne, men Steinar gikk nesten rett ned i huset og fortsatte og legge gulv. Vet ikke om det var så lurt, for når han kom opp hadde han mistet stripsa og plasteret der de hadde tatt benmargsprøven, og han hadde veldig vondt. Men det hjelper ikke å si noe. Han er jo bare sta!!!😉

12 november:
Time med Kolstad kl 09.20 i dag. 
Vi var der vel akkurat, men ble allikevel sittende å vente. Det var noen lange minutter, og skuldrene var vel nesten til taket. Dt kom en sykesøster og lurte på hvordan det stod til, og hun virket så trøstende, så jeg tenkte med meg selv at hun vet noe, og det er ikke bra. 
Ble sittende i nesten 10 min og vente på legen. Endelig var det vår tur. 
Han spurte hvordan det gikk, og det ble en del småprat, men både Steinar og jeg var nok litt korte i svarene, for det eneste vi var innteresert i var prøveresultater. 
Og etter litt småprat frem og tilbake, så han endelig på svar fra CT. Han hadde ikke sett på de før. Det tok ett par minutter, og da var det veldig stille inne på kontoret. Så kom han tilbake, og sa at de så veldig bra ut. Han ser noen flekker på lungene, men tror ikke at det er lymfer. Håper han har rett i det. Men benmargen da?????
Kolstad gikk tilbake til pc'en, og leste over svarene. Og de kunne IKKE finne noen kreftceller. VI vet at det kan være tilfeldig, i forhold til hvor prøven er tatt, men konklusjon er at NÅ er han symtomfri!!!!!!!!!!!
Det tok vel litt tid før jeg turte og tro på han, men etterhvert senket skuldrene seg, og jeg klarte å smile. Fikk en god klem av Kolstad, og vi svevde ut, med det i hodet at vi ikke skal tilbake før om 3 mnd. 
Vi var innom C2, og fikk heldigvis hilst på Cathinka. Det var kjempekos og se henne igjen, og det er jo det alltid. Og særlig når vi hadde sååå gode nyheter. Men, vi kunne ikke bli, for drosja stod på vent, så vi sa hade, og vandret ut i solen. En merkelig følelse.
Når vi kom hjem var vi helt slått ut begge to, og sov litt på sofaen.