Som de fleste har fått med seg, så har Steinar hatt noen dager på Drammen sykehus. Fra nyttårsaften, til 8 januar, bursdagen hans. En helt annerledes måte å feire nyttår på, og det ble ett mye lenger opphold enn vi så for oss. Særlig fordi formen til Steinar ikke var noe spesielt dårligere enn den har vært tidligere. "Bare" blodplater og litt andre verdier i blodet som ikke helt spilte på lag. Og hele runden ble en "berg og dalbane". Og det ble ikke bedre når vi fikk beskjed om at Pet-Scan viste noe tilbakegang, men vi måtte komme til Radiumhospitalet for en samtale. Det kunne egentlig bety alt, men det er lett å tenke det værste når man blir bedt om å komme inn, og ikke egentlig vet noen ting. Så, onsdag morgen hentet jeg Steinar på Drammen sykehus, og vi kjørte inn til Oslo og Radiumen. Først blodprøve, der også, før vi tusla rundt og tvinna tommeltotter mens vi venta på time med legen. Blodprøvesvarene måtte være på plass først, så vi vet at det er ca 1 time å vente. Kl 11 fikk vi endelig prate med Dr. Gustav Lene. Veldig glad for at det ble han. Og heldigvis så var det ikke så dårlige nyheter som frykta, og med litt bedre humør, og litt mer håp, dro vi tilbake til Drammen sykehus, for Steinar måtte få mer blod og blodplater før de ville skrive han ut. 
Men, når vi kommer tilbake til Drammen, så er det ett svare kaos. Og vi kjører rundt og rundt på sykehuset, uten å finne noe parkering, i det hele tatt. Så det endte med, etter minst 3 runder, at vi parkerte på enden av en handicap parkering (Ja, Steinar har skilt i bilen), men utenfor oppmerket område. Vi var veldig klar over at vi kunne risikere bot, men der og da så vi ikke lenger noen mulighet, for opp på avdelingen måtte han. Blod var bestilt. Og klokken var blitt mye. Så vi gikk fra bilen med ett håp om å slippe bot. (Ja, jeg kunne ha fortsatt å kjøre rundt mens Steinar fikk blod, men det var faktisk ikke i våre tanker) 
Men, bot fikk vi. Og den var det ingen grunn til å betvile. 
Når vi kom hjem, skrev jeg ett innlegg på Facebook: 
"Da sjekker vi endelig ut fra Drammen sykehus. Og avslutter med en parkeringsbot på 900 kr.
Hjem å kose oss. 😘❤"
Så var jeg ikke noe mer på face den kvelden, for gode venner kom på besøk, med middag og kake, og koselig samvær. Det var deilig å få være litt sosiale igjen. 
Dagen etter ser jeg en kommentar på innlegget: 
"Send meg et godt bilde av boten på messenger !! 💐" Og det første jeg tenkte var: Hvorfor skal jeg det? Men så tenkte jeg, at ja ja. Jeg kan da godt ta bilde av den å sende. Så da gjorde jeg det. Og det tok ikke så veldig lang tid, så fikk jeg en mld: 
"Den blir betalt i dag .. hilsen fra venner av den barmhjertige samaritan .. GOD bless you ! !"
Jeg må innrømme at jeg ble sittende lenge å se på den mld, og jeg ble helt satt ut. Visste nesten ikke hvordan jeg skulle fortelle det til Steinar engang. Og ikke hvordan jeg skulle respondere. Hva slags mennesker er det som gjør noe sånt? Ja, vi kjenner hverandre, men ikke godt. Vi har møtt hverandre på turer i utlandet, og da gjerne på flyplassen. Og en million tanker farer gjennom hodet mitt, mens jeg kjenner på en så utrolig stor takknemlighet, som rett og slett ikke lar seg gjenngi med ord. Det varmer så utrolig at det sitter ett menneske ett godt stykke unna, og strekker ut en hånd som dette. Tenk om vi alle kunne gjøre noe sånt innimellom. Det er ikke alltid det skal så mye til. Men det kan bety så utrolig mye. Som det gjorde for oss. Jeg tenker mye på denne handlingen mot oss, og den hjertevarmen som ligger bak å gjøre noe sånn. Og jeg er evig takknemlig. 
Pengene kommer fra "Støtteforeningen Samaritanen" Og pengene er fra flaskepant og rydding i desember. Så til deg; Ove Johan: Tusen hjertelig takk, igjen, for hånden du strakk ut. Den gir meg tro på at det fortsatt finnes en del gode mennesker der ute, og at det fortsatt er noen som tenker på andre og ikke bare seg selv. Vi er deg evig takknemlig. ❤