Vi burde ha visst det. Ting går ikke alltid som man tror, eller håper på.
Joda, Steinar er fortsatt i fin form, og det får vi håpe forblir.
Men det er så mye annet som ikke er bra. Vi sliter med det økonomiske, som så mange andre selvfølgelig. Og når vi tror vi skal få igjen på skatten, så viser det seg at vi er en av de 200.000 husstander som ikke har satt opp areal/verdi i ligninga.
Dette har jeg skrevet om ett annet sted på hjemmesiden min, så den som leter; finner.
Ellers har vi hatt 13 praktfulle dager på Montebellosenteret. Lengter uten tvil tilbake dit. Slippe å ta ansvar, og egentlig bare bli tatt vare på. Savner alle vi møtte der oppe, og håper vi treffer de fleste igjen til førjulsdager. Steinar gikk opp nesten 2 kilo, og jeg gikk ned det samme :)
Resten av sommeren skal vi ingenting. Vi hadde håp  om å kunne finne på litt, men det går ikke. Vi hadde også planer om å få dratt til polen og hente tak, så vi kan berge huset, men det får vi heller ikke gjort. Sånn er det :(
Vel, jeg vet ikke hvor mye jeg får skrevet her. Jeg er ikke flink til å oppdatere desverre. Har planer om å bli bedre, men dagen flyr, og alltid er det noe som kommer iveien.
Om jeg får noen mld/hilsninger i gjesteboka, kan det hende jeg får skikkelig lyst til å skrive om våre daglige prosjekter,  gleder og sorger. Håper det blir mest glede. For det hadde vært kos om jeg kunne skrive litt positive ting her også, ikke sant?

I dag er det 6 år siden ulykken!!!!
Det har gått fort, og utrolig mye har skjedd. Og vi kjemper videre.
For å ikke gå i alt for mange detaljer, siden mange her vet hva som har skjedd, så kan jeg bare si at jeg er nær ved å gi opp. Ikke gi opp Steinar, det er ikke det jeg mener. Han er og vil alltid være min største kjærlighet.
Men huset. Vi kan aldri klare å få økonomi til å gjøre det ferdig, og det er jo ikke bra at det blir stående sånn som det gjør nå. I tillegg så sliter vi utrolig mye med å få betalt de faste utgiftene, for vi har jo åpnet døren for de litt for store ungene, uten at de klarer å betale for seg. Og egentlig har jeg bare lyst til å kaste de på dør, og få igjen livet mitt. Slippe å føle at jeg slaver for ingenting! Jeg skal ikke dra alle under en kam her, for det er ikke rettferdig, men èn kan ødelegge utrolig mye for andre. Når man sitter å ser at penger blir brukt på ting som kunne vært brukt på å gjøre opp for seg, da blir frustrasjonen høy. Når alle andre må spare, og ikke kan unne seg noe, så kjenner man det koker.
Vi har det bra, det er ikke det jeg mener. Men jeg syns at vi kunne ha hatt det bedre. Og når alt kommer til alt, så er det de som bygde her som egentlig har skyld i at det har blitt sånn. Får håpe kommunen finner ut av hva som må gjøres. De sitter ihvertfall på alle huspapirene våre, så det ligger i hendene dems.
Det er så utrolig mye som har gått galt. Til og med søknad til husbanken har blitt tull. Med andre ord er det ingenting som har blitt sånn som vi hadde tenkt det skulle bli når vi flyttet inn igjen, og prøvde å starte på livet igjen.
Og nå har vi snart ikke bil lenger heller. Det er ingen hensikt å ta den på EU kontroll, for det er alt for mye feil på den. Har hatt den på NAF, og der ble den slaktet. Og ny bil har vi ikke råd til. Bra det er sommer snart.
Vel, det var dagens klage. Ikke så mye annet å glede seg over annet enn at jeg fortsatt har min elskede her, og han er den eneste som holder meg oppe.
Og i dag kan vi feire 6 år. 🙂

Jeg vet det. Dette burde jeg ha gjort for lenge siden.
Men, bedre sent enn aldri er det noe som heter.
Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hvor mye jeg egentlig kan si her, for det er så mye som foregår.
Jeg kan ihvertfall fortelle at for tiden går det greit med Steinar, og det er ingenting som tyder på at kreften er på vei tilbake. Endelig svar på de siste prøvene får vi i løpet av uken, men det vi fikk svar på var bra.
Men huset derimot, er ett helt annet kapittel, og der kan jeg dersverre ikke si så mye enda, annet enn at vi ikke er ferdig. Ikke på langt nær.
Og stadig dukker det opp nye feil, og ting skjer.
Det er ikke lagt inn bæring i taket vårt, så
hvordan vi skal gjøre det vet vi ikke enda. Det er jo ikke penger til å gjøre noe som helst, og her er det mange som har tråkket opp i ting de ikke har greie på.
Flisene innenfor kjøkkendøren er også ødelagt, og det skal mye til at det skjer. Hvorfor vet vi ikke før vi får kommet oss ut for og se, og det kan ta sin tid, for det er fortsatt mye snø.
Men, noen planer prøver jeg å legge, og det første jeg nå kan tenke meg å komme igang med er skriving av en bok.
Mye er skrevet som ikke har kommet med her, og som skal med der, og da vil ikke noe bli dysset ned lenger. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre det enda, og så tror jeg faktisk at jeg trenger hjelp.
Gode råd mottas med takk 😉
Hva har ellers skjedd de siste måndene?
Jo, vi har vært i forliksrådet. Joda, våre kjøre snekkere klarte å dra oss inn der fordi vi nektet å betale ut det de mente var utestående lønn. Og de fikk medhold faktisk. Så selv om kravet i utgangspunktet var svart betaling, som senere dukket opp på regning, så måtte vi betale. Godt gjort, med tanke på at de hadde brukt opp det som var her av penger uten og være i nærheten av å bli ferdig med huset. For å ikke snakke om alle de feil som er her.
Egenlig så må vi ha hjelp. Dette klarer vi ikke alene lenger, og det sliter på oss begge rent psykisk.
Vel, vi får se hva vi kan få til etterhvert. Ikke mye annet vi kan gjøre.
Vi lever ett utrolig tilbaketrukket liv, og jeg er ikke helt sikker på om det er fordi det er vinter, eller om det er fordi vi er utrolig slitne.
Jeg skriver ikke mer i dag, men jeg har betstemt meg for å begynne å skrive igjen, for jeg vet det er mange som venter på oppdateringer, og jeg trenger å skrive som en form for terapi.
PS: Vi er her, så det er bare å stikke innom en tur.

Så er det på tide  skrive litt igjen. Ikke det at det har skjedd så veldig mye, men noe er det vel hver dag.
Jeg har vært hos legen, og jeg håper at ting skal komme litt på plass med meg nå. Men det er faktisk en mulighet for at jeg kan miste førerkortet pga øyemigrene. Skal på nevrologisk der for undersøkelse, så får vi se hva som skjer.
Vi har mottatt kopi av brev som er send fra husbank til konsulent, og igjen sitter vi å lurer på hva som sviktet, og hvem som kan sine ting. Så langt ser det ikke ut til at det er noen. det føles vel som om vi er i ferd med å gi opp, og det gjør vi i så fall med den følgen at vi mister alt vi har.
Herifra vet vi ikke hva vi skal gjøre.
Jeg kjenner at jeg er i ferd med å bryte helt sammen, og dette merker også Steinar. Han har det ikke så bra psykisk han heller nå ser jeg, og jeg er også redd for at han føler at dette er hans feil. Vi nærmer oss 5 årsdagen for ulykken, og det har vært en kamp fra dag 1. Hvor lenge klarer ett menneske å fortsette å gå?
Nå føler jeg at jeg famler meg frem, skritt for skritt, og for hvert jeg tar, er jeg redd jeg skal tråkke på en mine.
Og lener jeg meg fremover for å få litt oversikt, så tror jeg strikken ryker.
Er stygt redd for at dette kommer til å bli noen dystre sider etterhvert.