Så har det skjedd igjen. Og en ny runde med cellegift, og all den dritten det medfører, ligger foran oss. Mandag fikk vi svar på prøvene til Steinar, og de viser at han har fått tilbake akkurat samme kreft som sist. Riktignok "bare" stadium 3. Var 4 sist. Behandlingen vil være ganske lik som sist, men avsluttes med benmargstransplantasjon og ikke høydose. Fremgangsmåten er veldig lik, men stamcelleterapi er ikke ett alternativ igjen. Så vi krysser fingrene for at en av brødrene er match som donor, eller en av ungene. Om ikke, så blir det å sette seg på donorliste, og håpe på det beste. Vi har full tillit til Radiumen, men jeg kommer til å følge like godt med denne gangen, som forrige gang. Vi har ikke fått samme "fastlege" som sist, men vi kan spørre om det. 
Vi har faktisk fått en av overlegene som jeg krangla skikkelig med for 11 år siden. Skal gi han en sjanse, for jeg er ikke i tvil om at han er flink, men må innrømme at jeg hadde vært tryggere om det hadde vært Kolstad som var legen. 
Det vil bli litt andereldes denne gangen, for nå vil jeg ikke få mulighet til å "bo" der inne, med mindre jeg tar inn på sykehotellet. Og vi har jo dyrene, og ingen hjemmeboende barn, så det blir ikke lett. Steinar blir lagt inn til mandag, men det er ikke sikkert han får sengepost. Da må vi i så fall reise frem og tilbake hver dag. Det blir slitsomt, men da er jeg ihvertfall med. 
Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive så mye på facebook om fremdriften. Jeg bruker nok denne siden som kanal for å formidle hvordan ting går. 
Denne uken prøver vi å nyte. Gjøre ting vi burde ha gjort for lenge siden. Som i går, da vi reiste å besøkte en vi ikke har sett på mange år, men som betyr mye for oss. Det gjorde godt. 
Når vi kom hjem, kom datter, svigersønn, og barnebarn på besøk, med blomster, gave og kake. Det var jo tross alt bryllupsdagen vår i går. 14 år. Hadde en bitte liten flaske med sprudlevann, som vi åpnet før vi tok natta. 
Har fått igjen kontakt med folk som vi desverre ikke har hatt noen god kontakt med, og det er jeg utrolig takknemlig for. Vi har mye å være takknemlige for, og det må vi aldri glemme. Vi har mange gode venner, fantastiske barn, og barnebarn. Godt å vite at de alle er der. 
Eneste jeg savner, er mamma. <3 
Vi snakkes igjen.