Jeg skal ikke skrive så mye om dette. Bare prøve å formidle litt av hvordan dagen var, og tiden etterpå.
En helt vanlig dag. Sønnen var på Utøya, det er sommer, og dårlig vær. Ingenting spesielt egentlig. Helt til vi får høre at det har gått av en bombe i Oslo. Da setter vi selvfølgelig på nyhetskanalen, og får hele kaoset rett inn i stua. Blir sittende å følge med der, og leser kommentarer på face. Ser at mange skriver at det helt sikkert er muslimer. Og sier til mannen at her er det mye forhåndsdømming. For det er jo ingen som vet noe enda.
Så kommer rulleteksten over skjermen: SKYTING PÅ UTØYA.
Jeg spretter opp, vet at sønnen er truffet. Vet at han vil stille seg midt i det, fordi han garantert vil hjelpe noen andre. Husker vagt at jeg ringer til eksen og spør om han kan kjøre, for jeg skjønner at jeg ikke vil klare å kjøre selv. Så noen minutter etterpå er vi på vei. Setter på radioen og får alle grusomhetene fortløpende. Eksen sier at vi kommer ikke til å komme oss ned til Utøya. men jeg blåser av han og sier jeg skal ha hjem min sønn. Så vi fortsetter. Møter køen på Solighøgda. Får etterhvert kontakt med vakt/politi, og forteller at vi er pårørende, og vi får lov til å kjøre forbi køen. Ikke så lett, for det kommer stadig nye sykebiler og politibiler. Ser helikopter i lufta, og for lengst skjønt at dette er en alvorlig terrorhandling. Så kommer telefonen. En har ringt hjem til min mann og fortalt at sønnen er truffet. I ansiktet. Og at han er tatt hånd om. Det er alt vi får vite. Ca kl 20.30 er vi rett ved siden av Utøya. Ser ungdommer kommer opp fra fergeleie og blir tatt hånd om. Ser helikopteret letter med skadde. Det jeg ikke da visste var at akkurat da ble min sønn fløyet til Ullevål.
Etter mye frem og tilbake kom vi oss endelig frem til Sundvollen hotell. Var veldig kaotisk, så ikke så lett å vite hvor vi skulle. Og min sønn fikk jeg ikke noen nye beskjeder om. Jeg ringte oslopolitiet og meldte han savnet.
Inne på Sundvollen ble vi vist inn i nattklubben. Der ble alle samlet som savnet noen. Der kom det lister over de som var gjort rede for. Dit kom ungdommene som var uskadet. Jeg stod mye ute å kikket etter sønnen når bussene kom, selv om jeg visste han ikke var der.
Timene sneglet seg av sted, og politiet på Sundvollen prøvde å hjelpe oss, men vi fikk beskjed om at vi måtte ringe selv, for han var over 18 år, så de fikk ikke ut noen opplysninger. Pga personvern!!! Så vi ringte, hele natten, men ingen kunne fortelle oss noe.
Vi fikk beskjed fra politiet hvor mange som ble funnet drept utover natten, og for hver gang tallene steg, ble det mer og mer totalkolaps fra foreldre som satt og ventet. Uvirkelig.
Ca kl 04.30 kom det telefon fra politiet i oslo som kunne fortelle oss at han var fløyet til Ullevål. Endelig beskjed ihvertfall. Hvordan det var med han fikk vi ikke vite, og på Ullevål var det ingen som kunne svare oss, for der var de opptatt.
Måtte kjøre en lang omvei for å komme oss til oslo, for vi fikk ikke lov å kjøre forbi Utøya. Noe jeg fortsatt ikke skjønner, med tanke på at gjerningsmannen var tatt. Aldri fått noen forklaring på det.
Ca kl 7 var vi fremme. Han lå på overvåkningen, lagt i koma, og etterhvert fikk vi komme inn til han. Husker godt den følelsen jeg hadde når vi nærmet oss. Var ansiktet hans ødelagt ? Hadde han fått skade på hjernen ? Hadde kula eksplodert inne i ansiktet hans ? Var han forgiftet av kulene ? Var det ett eller flere skudd ?
Der lå han. Med nakkekrave. Og det var nesten ikke synlig at han var blitt skutt. Kula hadde gått inn i halsen, og kommet ut under øye. Han skulle på operasjon.
Først natt til mandag våknet han. Det første han sa til meg var: Unnskyld.
Jeg lurte på hva han sa det for, og fikk til svar: Jeg klarte ikke å redde venninden sin, og han hadde farget håret sitt blått!!!! Og så fikk jeg hele historien.
Den kan jeg fortelle om en annen gang.
Tiden etterpå har vært tøff, men vi har klart det. Jeg har vært innlagt på psykiatrisk, etter å ha bedt om det, og det er jeg faktisk stolt av. For kriseteamet hjalp oss aldri.
Kunne skrevet en lang avhandling om dette, og alt det andre som har skjedd, men velger å la det være av hensyn til familien. Kanskje blir det en bok en dag.